Googles første datasenter-satellitt er i drift i bane
Googles prototype på et datasenter i verdensrommet, under prosjektet Suncatcher, er nå online og i kontakt med bakken etter oppskyting på en SpaceX Falcon 9 tidligere i oktober. Etter rundt tre ukers kommisjonering fikk ingeniører denne uken sendt den første prompten til den forhåndsinstallerte modellen Gemma 4 om bord – svaret var en haiku om å være i verdensrommet. Men strømbudsjøet begrenser foreløpig chipen til rundt tjue minutters drift om gangen, og det pågående testprogrammet mot stråling og termisk stress avgjør om to oppfølgingsatellitter kan skytes opp i 2027.
Det som skjedde
Ifølge TechCrunch (Tim Fernholz), som rapporterte milepælen 30. oktober 2026, kommuniserer satellitten nå med bakkestasjonene etter å ha blitt skutt opp tidligere denne måneden sammen med mer enn hundre andre romfartøyer på en Falcon 9 (TechCrunch, syndikert via MSN).
Kommisjoneringen tok rundt tre uker og gikk ut på å teste satellittens delsystemer. Deretter sendte ingeniører på bakken den første prompten til modellen som var lastet om bord: Google DeepMinds Gemma 4. De ba modellen skrive en haiku om å være i verdensrommet – en inferens utført på TPU-maskinvare i bane som del av et program for rombasert databehandling.
En talsperson for Google fortalte TechCrunch at satellitten «opererer normalt». Det er verdt å understreke hva det innebærer: Selve svaret fra modellen, og helsestatusen til satellitten, er opplysninger levert av Google gjennom TechCrunch. Det finnes ingen uavhengig verifikasjon av inferensresultatet i det tilgjengelige kildematerialet, og heller ingen primær dokumentasjon fra Google selv, som blogginnlegg eller pressemelding.
Hva satellitten faktisk er
Prototypen bærer én enkelt Google TPU (Tensor Processing Unit) og genererer opptil 1 kW elektrisk kraft. Det høres kanskje mye ut for en enkelt satellitt, men det er beskjedent målt mot det programmet ifølge TechCrunch er tenkt å bane vei for: nettverk av tett flyvende satellitter som utfører store inferensarbeidsmengder i bane.
TechCrunch omtaler fartøyet som Googles første datasenter-satellitt. Det er dette som gjør milepælen konkret: Ikke bare at Google har sendt en chip opp, men at chipen nå er koblet til, kommuniserer og har utført en faktisk modellinferens om bord.
Den vanskeligste begrensningen: strøm
Det mest avslørende tallet i saken er tjue minutter. TPU-ens strømkrav betyr at den bare kan slås på i rundt tjue minutter av gangen på det tilgjengelige strømbudsjøet, skriver TechCrunch.
Det kompliserer ifølge TechCrunch allerede en vanskelig oppgave: kommunikasjon mellom verdensrommet og bakken. I praksis må et beregningsoppdrag både passe inn i strømbudsjøet og koordineres med når satellitten faktisk kan sende data ned. For en haiku er det overkommelig. For «store inferensarbeidsmengder» – det Suncatcher ifølge rapporteringen er ment å demonstrere veien mot – er kombinasjonen av korte driftsvinduer og begrenset kontakt med bakken en av hovedutfordringene programmet må løse.
Det som testes nå: stråling og varme
Den pågående testkampanjen undersøker hvordan chipen oppfører seg under termisk stress og i strålingsmiljøet i verdensrommet. Google har ifølge TechCrunch testet TPU-ene sine omfattende i partikkelakseleratorer på jorden, men må nå se hvordan strålingens reelle effekter påvirker prosessoren i faktisk bane.
En spesifikk bekymring er såkalte «bit flips» – enkeltbiter som snus av stråling og kan korruptere data uten å utløse de vanlige overvåkingsverktøyene. For et system som skal kjøre inferens der svarene skal kunne stoles på, er stille datakorruptjon et alvorlig problem: Man får feil resultater uten å vite det.
Google har ifølge saken antatt – basert på bakketesting – at strålingseffekten vil være minimal for inferens, mens trening vil være et større problem. Men dette er en forventning fra bakketester, ikke et funn: Hele poenget med den pågående kampanjen er å sjekke om antakelsen holder i virkelige romforhold. Det er foreløpig et åpent spørsmål, ikke et besvart.
Veien videre: to satellitter i 2027
Hvis TPU-en om bord viser seg å være brukbar, er neste steg i Googles plan to nye satellitter med mer avanserte brikker i 2027. Disse skal støtte høyere kraftgenerering og demonstrere optiske linker mellom satellitter – en nøkkelteknologi for å bygge nettverk av satellitter som kan jobbe sammen i bane, noe som er forutsetningen for at Suncatcher skal kunne utføre større arbeidsmengder enn én enkelt chip alene.
Tidsplanen og betingelsen er verdt å notere: Oppfølgingsoppskytingen er uttrykkelig betinget av at dagens prototype viser at chipen tåler forholdene. Ikke noe i kildene tyder på at dette allerede er avgjort.
De økonomiske antakelsene bak
Suncatcher-forskerne selv har regnet på hva programmet forutsetter. I en fagfellevurdert analyse publisert tidligere i oktober anslår de at SpaceX måtte fly Starship 1 800 ganger for å oppnå de samme læringsdrevne kostnadsreduksjonene selskapet så med sine tidligere raketter. Anslået er forskernes egen kostnadsmodellering, ikke et mål som er oppnådd – det beskriver hvor stor volumøkning de antar er nødvendig for at rombasert databehandling skal bli kostnadskonkurransedyktig.
Tallet setter samtidig milepælen i perspektiv: Én satellitt som skriver en haiku på tjue minutters strøm, er et tidlig teknologidemonstrasjonssteg i et program hvis økonomiske grunnlag fortsatt hviler på antakelser om fremtidig, svært billig og svært hyppig oppskyting.
Hva vi ikke vet
Kildegrunnlaget for denne saken er smalt. TechCrunchs rapportering er det eneste substantive grunnlaget; en versjon syndikert via MSN er nøyaktig samme historie, ikke uavhengig bekreftelse. Det betyr at alle detaljer – satellittens tilstand, haikuen, planene for 2027 – stammer fra Google, formidlet gjennom én journalist. Flere detaljer, som den eksakte oppskytningsdatoen, er ikke oppgitt i kildene («tidligere denne måneden» er alt som lar seg si).
De viktigste åpne spørsmålene følger av testprogrammet selv: Hvordan tåler TPU-en reell stråling over tid, og forblir strålingseffekten på inferens like liten som bakketestene antydet? Og løses spenningen mellom 1 kW strømbudsjø og kravet om store inferensarbeidsmengder? Svarene avgjør ikke bare om to satellitter skytes opp i 2027, men om hele Suncatcher-konseptet har en vei fra demonstrasjon til drift.