Kinesiske byer jakter AI-filmskapere med subsidier og regnekraft

Kinesiske byer jakter AI-filmskapere med subsidier og regnekraft

Lokalmyndigheter i Kina bruker den velkjente industripolitiske oppskriften — subsidier, teknologiklynger og regnekraft — på AI-generert film, samtidig som produksjonskostnadene har rast nedover og plattformene flommer over av innhold som sjelden finner publikum. Ifølge analysebyrået DataEye startet 221 900 nye AI-serier på Douyin i første halvår, men bare 1 055 passerte 100 millioner visninger.

Da Zhu Zhili for to år siden lette etter en base for et AI-filmstudio i Kina, var det bare ett opplagt valg: den sørlige storbyen Shenzhen, med sitt enorme teknologiøkosystem. I dag er bildet et annet. Ifølge Reuters (Ellen Zhang og Alessandro Diviggiano, 23. september 2026) kontaktes Zhu, som leder AIGC-avdelingen i produksjonsselskapet China Wit Media, daglig av byer som vil ha ham.

«Jeg kontaktes hver dag av en rekke byer, fra store storbyområder til mindre steder», sa Zhu ifølge Reuters, «i håp om at vi kan etablere enten teknologi eller selskapet der.»

Historien Zhu forteller er kjernen i det Reuters beskriver som et landsdekkende rush: Kina prøver å gjøre AI-generert video til en industri, med de samme virkemidlene landet brukte for å bygge opp elektriske biler, solcellepaneler og robotikk til globalt konkurransedyktige sektorer.

Den industripolitiske oppskriften

Reuters tegner et mønster som gjenkjenner seg fra tidligere kinesiske satsinger: lokalmyndigheter lover teknologiklynger og subsidier til AI-filmskapere og oppstartsbedrifter. Målet er å reprodusere konsentrasjonen av kapital, talenter og leverandører som gjorde sektorer som elbiler og solenergi til eksportindustrier — denne gangen med AI-generert innhold som råvare.

De konkrete tiltakene ligger hos storbyene. Shanghai innførte i mai tiltak for å fremskynde produksjon av AI-drevne mikrodramaer, ifølge Reuters: produsentene tilbys regnekraft og skybaserte AI-modeller for å kutte kostnader, i tillegg til støtte for distribusjon i utlandet. Det siste punktet er verdt å merke seg — byen satser ikke bare på å få produksjonen til å skje lokalt, men også på å åpne markeder utenlands for resultatet.

Beijing har ifølge Reuters et fond på 260 millioner yuan for å støtte audiovisuell teknologi. Byens Huairou-distrikt, som er et knutepunkt for Kinas filmindustri, tilbyr produsenter av korte AI-dramaer kuponger som reduserer regnekostnadene. Ordningen retter seg dermed direkte mot en av de viktigste tekniske kostnadspostene i AI-videoproduksjon: beregninger på GPU-er.

Shenzhen, startpunktet i Zhuis historie, nevnes av Reuters som byen med det store teknologiøkosystemet — detaljene i dagens Shenzhen-tilbud er ikke omtalt i Reuters-rapporten.

Kostnadene raser nedover

Subsidiepresset treffer en industri der økonomien allerede er i endring. Ifølge kringkasteren CCTV falt kostnaden ved å produsere AI-drevne korte dramaer fra 5 000 yuan (747 dollar) per minutt til bare noen få hundre yuan i første halvår av 2026. Tallet presenteres som et bransjegjennomsnitt, uten at metoden bak er kjent, og det kommer fra en statlig kringkaster. Men retningen er entydig, og den bekreftes av enkeltindivider.

Én av dem er Pan Xiaojun, en masterstudent i filmregi basert på Hainan i sørlige Kina. «En vanlig bryllupsscene kan koste meg 60 000 yuan å spille inn konvensjonelt», sa Pan ifølge Reuters. «Men med AI kan jeg få den samme surrealistiske scenen til live for bare 1 400 yuan.»

Det er en reduksjon på over 97 prosent på én enkelt scenetype, og det illustrerer mekanismen bak hele satsingen: Når de marginale produksjonskostnadene nærmer seg null, forsvinner i praksis barrieren for å lage innhold. Det er dette som gjør AI-film til et mål for industripolitikk — og samtidig skaper problemet nedenfor.

Flom på tilbudssiden, tørke på etterspørselssiden

Den andre siden av saken er at innholdet i stor grad ikke finner publikum. Ifølge DataEye, gjengitt av Reuters, ble det lansert 221 900 nye AI-serier på Douyin — den kinesiske versjonen av TikTok — i første halvår av året. Bare 1 055 av dem passerte 100 millioner visninger, som beskrives som et typisk mål for suksess.

Det betyr at rundt 0,5 prosent av lanseringene nådde suksessgrensen. Det er tidlig å slå fast at det er overkapasitet: tallet bygger på én enkelt Douyin-statistikk, og 100-millionersgrensen er DataEye og Reuters sin ramme, ikke et objektivt mål. I en bransje der produksjonskostnadene har falt så brått som CCTV-tallet antyder, er det dessuten i utgangspunktet forventet at volumet eksploderer. Men kombinasjonen — subsidiert innførsel av ny produksjonskapasitet, kollapsende produksjonskostnader og en ytterst liten andel treff — ligner forløpet til tidligere kinesiske industrisatsinger i faser der kapasiteten vokste raskere enn etterspørselen.

Hva som ikke er bekreftet

Det meste av dette kommer via én enkelt kilde: en Reuters-artikkel datert Beijing/Shenzhen 23. september 2026, distribuert via MSN. De underliggende dokumentene — de kommunale tiltakene fra Shanghai og Beijing/Huairou, DataEye-rapporten og CCTV-tallene — er ikke gjort tilgjengelige for uavhengig gjennomgang, noe som gjør presisjonen i detaljene usikker, selv om rapporteringen er internt konsistent og datert.

Det er også verdt å holde i mente at CCTV-tallet gjelder gjennomsnittlig kostnad per minutt, mens Pans anekdote gjelder én scene — to forskjellige måleenheter som peker i samme retning, men som ikke kan slås sammen til ett presist tall.

Hva som er verdt å følge

Den viktigste indikatoren fremover er om subsidiepolitikken faktisk følger etterspørselen, eller om den bidrar til å bygge enda mer kapasitet i et marked der 221 900 lanseringer allerede konkurrerer om oppmerksomhet. Huairou-kupongene er et interessant tilfelle: de senker regnekostnadene, som er en reell kostnad for produsentene, og kan derfor rettferdiggjøres som næringstilskudd uavhengig av hvor innholdet ender.

Zhuis opplevelse av å bli kontaktet daglig antyder at interkommunal konkurranse om AI-filmindustrien allerede er i gang. Hvis den følger mønsteret fra elbiler og solceller, kan resultatet bli en konsentrasjon av kapasitet i noen få klynger — og en risiko for at tilbudet fortsetter å vokse fortere enn antall seere.

Kilder: Reuters (Ellen Zhang og Alessandro Diviggiano), «China fuels rush to turn AI video into an industry», 23. september 2026, via MSN.