Ny studie: USA fikk netto 2 145 AI-forskere i 2025, mens Kina tapte 1 729
En ny studie fra Carnegie Endowment viser at USAs AI-ledelse hviler på en ensidig tilstrømning av kinesiske toppforskere – 30 reiste til USA for hver én som dro motsatt vei i 2025. Men dataene fanger ikke nyere visarestriksjoner, og Kinas egen evne til å beholde forskerne er i rask vekst.
Hovedtallet: en ensidig talentstrøm
For hver 30 kinesiske forskere som jobbet med kunstig intelligens i USA i 2025, tok bare én forsker i Kina den motsatte veien. Det er kjernefunnet i en studie fra Carnegie Endowment for International Peace, ledet av Damien Ma og omtalt av The New York Times 6. oktober 2026.
Målt som nettostrøm ble det enda tydeligere: USA fikk et netto tilskudd på 2 145 AI-forskere i 2025, mens Kina registrerte et netto tap på 1 729, ifølge rapporten slik den er sitert i John Tamnys Forbes-kommentar via Yahoo og gjengitt av BigGo Finance.
Tallene lander midt i et åpent politisk motsetningsforhold. Samtidig som Trump-administrasjonen strammer inn visareglene, viser studien at amerikansk AI-forskning er tungt avhengig av nettopp de forskerne visapolitikken gjør det vanskeligere å rekruttere. Studien ble publisert og dekket samme dag – 6. oktober 2026 – av The New York Times, Newsmax og Forbes via Yahoo, og spenningen mellom talentavhengigheten og visapolitikken er derfor umiddelbart aktuell.
Hvordan studien målte talentstrømmene
Metodikken er enkel i sin idé: Ma og teamet hans gikk gjennom forskningsartikler antatt på NeurIPS, en av de mest prestisjefylte fagkonferansene innen maskinlæring og beregningsnevrovitenskap, og kartla hvor forfatterne tok college-utdanningen sin, tok graduategrader og endte opp med å jobbe. Slik ble forskernes bevegelser mellom land og institusjoner sporet.
Metoden fanger altså det elitemiljøet som publiserer på toppnivå – ikke hele AI-arbeidsstyrken. Konklusjoner fra tallene gjelder konferanseforfattere, og kan ikke uten videre generaliseres til AI-næringen eller til forskningsmiljøer som ikke publiserer der.
Metoden har også en vesentlig blindsonе: dataene viser ikke når forskerne flyttet. Mange av de kinesiske forskerne som telles i USA, kan ha ankommet før administrasjonens nyeste restriksjoner trådte i kraft, påpeker Newsmax i sin dekning. Med andre ord: 2025-tallene kan i stor grad gjenspeile valg tatt for flere år siden, før de siste visainnskrankningene. Det betyr at tallene ikke kan brukes til å fastslå om visapolitikken allerede har hatt effekt – bare hvordan situasjonen var da forskerne fattet valgene sine.
Trendene under hovedtallet
Flere delresultater peker i samme retning:
- Undergraduate-talent: Andelen av verdas beste topp-undergraduates innen AI med kinesisk opprinnelse steg fra 46 prosent i 2022 til 57 prosent i 2025, mens andelen US-født falt til 13 prosent (BigGo Finance).
- Tilbakeholdelse i Kina: Andelen kinesiskfødte forskere som ender opp med å jobbe i Kina økte fra 57 prosent i 2022 til 69 prosent i 2025 (Forbes via Yahoo).
- Institusjoner: I 2022 var seks av de 30 institusjonene med flest NeurIPS-artikler kinesiske. I 2025 var tallet doblet til 12, med Peking-universitetet og Tsinghua rangert foran MIT, Stanford og Carnegie Mellon (Newsmax).
- Forfattere: Kinesiske forskere sto for 41 prosent av publiserte NeurIPS-forfattere, mot 34 prosent fra USA (Newsmax).
Kombinert peker dette på en dobbel bevegelse: Kina produserer stadig mer av verdens AI-elitetalent og klarer i økende grad å beholde det – mens USA fortsatt tiltrekker seg langt mer enn det mister. Peking- og Tsinghua-rangeringene foran de amerikanske topplærestedene viser at forskjellen ikke bare handler om hvor talentet jobber, men også hvor det utdannes.
Kinas rekrutteringsdilemma
Paradoksalt nok sliter Kina med det motsatte problemet. Ifølge The New York Times har landet i to år åpnet dørene for internasjonale forskere, med en egen forskervisa og lukrative forskningsstipender – uten å lykkes med å lokke utenlandske forskere.
Landet klarer altså å beholde sitt eget talent, men ikke å rekruttere andres. USA gjør det motsatte: rekrutterer massivt utenfra, mens det amerikanskfødte talentgrunnlaget skrumper. Sett på denne måten er de to landenes strategier speilbilder av hverandre – og begge har en åpenbar sårbarhet.
Betydning – og hva som er usikkert
Damien Ma understreket overfor The New York Times at andelen kinesiskfødte forskere i USA faktisk steg med fire prosentpoeng sammenlignet med tre år tidligere, tross USAs–Kina-spenningene. Det tyder på at den amerikanske tiltrekningskraften så langt har motstått politisk friksjon.
Men sosiologiprofessor Yingyi Ma ved Syracuse University advarte mot å lese tallene som trygghet. «Det finnes en forsinkelseseffekt – forskerne i denne studien traff stort sett valgene sine for år siden om å studere eller jobbe her», sa hun til avisen. «Faren for USA er en langsom erosjon av dets tiltrekningskraft på talent som akkumuleres over tiår. Når effekten viser seg i dataene, er det vanskelig å reversere» (Newsmax).
Det er verdt å holde flere forbehold klart. Alle tallene her er kjent via sekundærdekning – The New York Times, Newsmax, Forbes via Yahoo og BigGo Finance – ikke fra rapporten i original, noe som begrenser hvor nøyaktig metodikken kan verifiseres. NeurIPS-forfatterne utgjør dessuten bare et utsnitt av AI-forskningen, ikke hele arbeidsstyrken. Og BigGo Finances tolkning om at visainnsstramningen «akselererer en reversert hjerneflukt», er analysens vurdering – dataene i studien kan ikke fastslå den årsakssammenhengen, nettopp fordi flyttetidspunktet ikke synes. Det gjelder også skiftet i kinesisk tilbakeholdelse fra 57 til 69 prosent: dataene viser trenden, men ikke hva som drev den.
Det ærlige svaret er derfor tosidet. Tallene per 2025 viser et USA som fortsatt vinner talentkrigen overlegent, med en netto tilstrømning som Kina ikke kan matche og som Kinas egne rekrutteringsforsøk ikke har klart å motvirke. Samtidig peker alle trendlinjene – høyere andel kinesisk topputdannet talent, bedre kinesisk tilbakeholdelse, flere sterke kinesiske institusjoner – i retning av at Kinas posisjon forbedres over tid. Om USAs fortrinn holder når valgene tatt under de nye visareglene synliggjøres i dataene – trolig om flere år, slik forsinkelseseffekten Yingyi Ma beskriver antyder – er et åpent spørsmål som ingen av kildene kan besvare ennå. Det som kan si sikkert, er at USAs AI-ledelse per i dag bygges i betydelig grad av forskere som visapolitikken nå gjør det vanskeligere å hente inn – og at neste runde av denne studien vil være det første reelle mål på om politikken har en pris.