Google sendte TPU-er i bane – første test av datasenter-maskinvare i verdensrommet
Den 1. oktober 2026 skjøt Google opp en testsatellitt på størrelse med et kjøleskap til lav jordbane – den første maskinvaren under Project Suncatcher, selskapets langsigtede satsing på å plassere datasentre i verdensrommet. Ombord sitter fire tilpassede TPU-brikker som skal kjøre Geminis AI-modell i korte 15-minutters økter før de slås av for nedkjøling. Testen er liten, og ingen resultater foreligger ennå – men den markerer overgangen fra konsept til konkret maskinvare.
Hva som faktisk ble skutt opp
Ifølge Smithsonian Magazine, som bygger på reportasje av Kate Conger og Cade Metz i The New York Times, sendte Google 1. oktober en testsatellitt på kjøleskapsstørrelse til lav jordbane. Satellitten ble utviklet i partnerskap med satellittbildeselskapet Planet og fikk haustur på en SpaceX-rakett.
Nyttelasten består av fire tilpassede tensor processing units (TPU-er) – Googles egne spesialbrikker for maskinlæring. Til sammen har de regnekraften til én server i et datasenter. For perspektivets skyld: De største datasentrene inneholder over én million servere. Enkelt sagt har Google altså plassert én serverskaps verd ai-regnekraft i bane, ikke et datasenter.
Slik fungerer testen
Brikkene skal kjøre i 15-minutters økter. I disse vinduene kan de kjøre Googles Gemini AI og prosessere korte spørringer. Deretter slås de av for å kjøle ned.
Driftssyklussen sier noe om utfordringen: Varmehåndtering er et av hovedproblemene for beregning i verdensrommet, der det ikke finnes luft eller vann til konveksjonskjøling. At testene er planlagt som korte pulser med påfølgende nedkjøling, tyder på at termisk styring er blant det man skal kartlegge – men kildene sier ikke eksplisitt at dette er hovedformålet, så det bør leses som en rimelig tolkning av oppsettet, ikke en bekreftet forklaring.
Testen skal altså svare på praktiske spørsmål: Fungerer TPU-er i rommiljøet? Tåler stråling og termisk svingninger? Hvordan oppfører maskinvaren seg under reelle forhold i bane?
Googles begrunnelse
Google rammeregner selv testen som utforskende. «Denne første lanseringen handler om å se hva som fungerer, identifisere feilpunkter og anvende funnene på fremtidige oppdrag», skrev Travis Beals, Googles senior direktør for paradigms of intelligence og leder for Project Suncatcher, i en uttalelse 24. september.
Det langsiktige målet, slik det gjengis av Smithsonian, er å plassere infrastrukturen som driver Googles AI-modeller i bane, slik at systemene kan drives av sollys. I lav jordbane er solenergitilfanget langt mer jevnt enn på bakken, der skyer, natt og årstider begrenser solcelleparker – det er dette premisset hele satsingen hviler på. Mer presist om banegeometrien og energiregnestykket sier de tilgjengelige kildene imidlertid lite, og Googles påstander om solenergipotensialet er selskapets egne utsagn, ikke uavhengig verifiserte fakta.
Skalaen: ett serverskap mot én million
Forskjellen mellom det demonstrerte og det ettertraktede er enorm. Én serverskap i bane, på størrelse med et kjøleskap, skal måles mot datasentre som rommer over én million servere. Å skalere opp fra fire brikker til flåter av satellitter innebærer utfordringer som testen verken kan belyse eller avkrefte: oppskytningskostnader per kilo, vedlikehold av maskinvare ingen tekniker kan nå, kommunikasjonskapasitet ned til bakken, og levetid for elektronikk i strålingsmiljø.
Smithsonian omtaler at Google «til slutt» ønsker å skjøte opp flåter av satellitter, der hver skal bære et dusin [brikker]. Detaljene i denne planen er imidlertid mangelfulle i det tilgjengelige kildematerialet, og bør behandles med forsiktighet inntil de kan bekreftes.
Hva som forblir åpent
Mens testen er i bane, foreligger ingen resultater, kostnadstall eller tidslinjer offentlig ennå. Det finnes ikke tall på hvor godt TPU-ene presterer, hva prosjektet koster, eller når Google eventuelt vil oppskalere. Mye av det som er kjent om prosjektet stammer fra sekundær rapportering – Smithsonian som bygger på New York Times – og fra Googles egne utsagn, ikke fra uavhengig dokumentasjon.
Det er verdt å holde fast på: Det som faktisk er demonstrert den 1. oktober, er en lansering av testmaskinvare. Om sol-drevet AI-infrastruktur i verdensrommet noen gang blir økonomisk eller teknisk gjennomførbart, er fortsatt et åpent spørsmål – og denne satellitten kan i beste fall begynne å svare på noen av de mest grunnleggende delspørsmålene.