Googles første TPU-satellitt skal opp 1. oktober – men kjølingen begrenser drift til 15 minutter
Satellitten MVP, bygget av Planet Labs med Googles KI-brikker om bord, skal løftes opp med en SpaceX Falcon 9 fra Vandenberg — men selskapet selv tempererer forventningene: ingenting «brukbart operasjonelt» er ventet de neste årene.
- oktober skal Googles mest ambisiøse romfarteksperiment så langt gå fra laboratoriet til bane. Satellitten, som Google har døpt MVP, lastes om bord på en SpaceX Falcon 9 ved Vandenberg Space Force Base i California og skytes ut i lav jordbane, ifølge The New York Times, som har fått et eksklusivt blikk bak kulissene i prosjektet. Oppdraget inngår i SpaceXs Transporter-18-delmisjon, der Falcon 9 bærer mange nyttelaster samtidig (Cryptopolitan).
Det som løftes, er ikke et operativt datasenter i verdensrommet, men det første teststeget i Project Suncatcher, et forskningsprosjekt Google kunngjorde i november 2025 (Cryptopolitan): et forsøk på å finne ut om KI-brikker i det hele tatt kan fungere i bane.
Hva som faktisk er om bord
Google bygde ikke selve satellitten. Romfartøyet kommer fra satellittbildeselskapet Planet Labs, mens maskinvaren inni er Googles egen — fire TPU-akseleratorer, ifølge Ars Technica med henvisning til Times' rapportering (Ars Technica).
Forut for oppskytingen har satellitten bestått en sentral prøve: vibrasjonstesten, der selskapet ifølge egne opplysninger ristet satellitten på alle tre akser for å etterligne oppskytingsforholdene. MVP kom gjennom testen med skruene på plass og brikkene intakt (NYT). Googles seniorvisepresident for forskning, James Manyika, kalte resultatene «flotte» — men sa at han fortsatt lurte på hva som ville skje når satellitten kom til verdensrommet.
Kraftbudsjettet er langt mer ydmykt enn i moderne datasentre ellers. MVPs solpaneler genererer rundt én kilowatt — omtrent det en hårføner trekker (Ars Technica).
Brikkenes hardeste motstander: varmen
Den mest begrensende faktoren er ikke kraft, men kjøling. I verdensrommet finnes det ingen luft å lede varmen bort med — alt må stråles ut i verdensrommet via radiatorer, som tar tid. Google skal kjøre Gemini-modeller på TPU-ene som en del av testingen, men ikke kontinuerlig: kjølesystemet klarer bare å holde brikkene i drift i korte økter på rundt 15 minutter, med termisk grenseflatemateriale koblet til kjølerør i aluminium og kobber som fører varmen til radiatoren. Deretter må TPU-ene slås av slik at radiatorene kan hente inn igjen (Ars Technica).
Det betyr at satellittens faktiske regnekapasitet, målt over en dag, bare er en brøkdel av det brikkene ville levert kontinuerlig på jorden. Nettopp derfor er dette et testoppdrag: målet er å samle data om hvordan brikkene oppfører seg i det termiske og strålingsrike miljøet i bane, ikke å levere tjenester.
Googles egne påstander — og hva som er uavhengig verifisert
Flere av de viktigste tekniske påstandene kommer fra Google selv og er foreløpig ikke uavhengig bekreftet. I et blogginnlegg 24. september skrev selskapet at satellitter i lav jordbane får «tilnærmet konstant sollys», og dermed kan generere opptil åtte ganger mer solkraft enn paneler på jorden (People). Det er dette regnestykket som er hele den økonomiske begrunnelsen for datasentre i rommet — og det står i kontrast til MVPs stive 15-minuttersøkter og én kilowatt i praksis.
Google oppgir også at TPU-brikkene i Trillium-generasjonen ifølge selskapets egne strålingstester tåler en total ioniserende strålingsdose større enn de ville mottatt i et femårig romoppdrag, og at brikker som ble utsatt for en protonstråle i testen, overlevde (Cryptopolitan). Dette er foreløpig selskapets egne tall, ikke uavhengig verifisert.
Hvor lenge MVP skal operere i bane, er uavklart i dekningen: Ars Technica skriver at satellitten bare skal fungere i noen få måneder, mens Il Sole 24 ORE oppgir at den skal gå i bane i seks år, men være operativ i ett år og svare på enkle KI-forespørsler fra jorden før den vender tilbake til atmosfæren (Ars Technica; Il Sole 24 ORE).
Veikartet: to satellitter, deretter 80 i formasjon
Hvis den første testen lykkes, planlegger Google å skyte opp et par lignende, men koblete satellitter i 2027. Forutsetningen er laserlinker mellom satellittene som må levere svært høy båndbredde over svært korte avstander — en presisjon Google selv sammenligner med å treffe en myntstor målflate flere kilometer unna (People). Lengre ute er tanken flåter på 80 satellitter som flyr i tett formasjon som rombaserte datasentre (Il Sole 24 ORE).
Men Google selv har satt svært lave forventninger for nå. Manyika sa at selskapet, helt ærlig sagt, ikke regner med å få til noe «brukbart operasjonelt» i løpet av de neste årene. Han trakk parallellen til Googles arbeid med selvkjørende biler (People).
Hva en vellykket test beviser — og hva den ikke beviser
Selv om alt går som planlagt 1. oktober, vil MVP bare svare på det første og enkleste spørsmålet: at KI-brikker kan overleve oppskytingen og fungere i bane, i korte økter, med lite kraft.
De vanskeligste spørsmålene gjenstår. Termisk håndtering i skala — om radiatorer kan holde en mengde brikker som genererer hundredvis av kilowatt — er uprøvd. Koordinering mellom satellitter i tett formasjon, som Googles flåteplan bygger på, er uprøvd. Og økonomien — om åtte ganger solkraft og fri tilgang til sollys på sikt slår kostnaden ved å løfte maskinvare opp og vedlikeholde den der oppe — er ikke testbar med én satellitt som trekker like mye strøm som en hårføner.
MVP er et eksperiment, ikke et datasenter. Resultatene fra banen vil vise om brikkene tåler rommet. Alt annet gjenstår.