Googles Suncatcher-satellitt med fire TPU-brikker skal opp 1. oktober
Google annonserte 24. september 2026 at den første prototypesatellitten i Project Suncatcher er planlagt oppskutt 1. oktober på SpaceXs Falcon 9 Transporter-18 — den første testen av TPUs i bane, og et konkret steg mot selskapets visjon om AI-datasentre i verdensrommet.
Det som skjer
- oktober 2026 er satt som dato for oppskytningen av Googles første Suncatcher-satellitt, på SpaceXs Falcon 9 Transporter-18 rideshare-misjon, ifølge Aviation Week. I en oppdatering publisert 24. september skrev Google at oppskytningen var planlagt «i løpet av den neste uken», utviklet i partnerskap med satellittselskapet Planet, skriver Pulse 2.0. Datoen er dermed planlagt, ikke bekreftet — rideshare-misjoner gliper ofte.
Formålet er formulert av Googles administrerende direktør Sundar Pichai selv: «Kan våre TPUs overleve og fungere i verdensrommet? Jo, det skal vi finne ut av», sa han til Aviation Week. Det er altså ingen etablert funksjon som skal utvides — hele poenget med prototypen er å finne ut om Googles brikker i det hele tatt kan brukes i bane.
Hva som faktisk flyr
Ifølge Ars Technica, som 24/7 Wall St. henviser til, er satellitten døpt MVP og omtrent på størrelse med et kjøleskap. Google integrerte sine fire TPU-akseleratorer i en satellitt Planet Labs allerede hadde bygget. Planet Labs er et satellittbildeselskap og er Googles partner på oppdraget.
Driften er beskjeden. Ars Technica, som igjen viser til The New York Times, skriver at solcellepanelene leverer rundt én kilowatt — nok til å drive en mikrobølgeovn eller en hårføner. Google skal kjøre Gemini-modeller på brikkene, men kun i bolter på rundt 15 minutter før de slås av slik at radiatorene kan hente inn varmen. Den planlagte levetiden er bare noen få måneder. Detaljene om størrelse, strømforbruk og driftsbolter er altså ikke uavhengig bekreftet — de kommer via flere ledd av sekundær dekning (24/7 Wall St. med henvisning til Ars Technica, som viser til The New York Times).
Det er verdt å holde dette rammeverket i hodet: Dette er ikke et minidatasenter i bane. Det er en maskinvaretest med fire brikker som får jobbe et kvarter av gangen.
Hvorfor rommet i det hele tatt
Googles grunnleggende argument er strøm. «Hvis du setter et solcellepanel i riktig bane, genererer det fem til åtte ganger mer kraft enn det samme panelet nede på jorden», sa Travis Beals, prosjektleder for Suncatcher, til Aviation Week. Det er et spesifikt krav fra Google — ikke en uavhengig måling — og selskapets egne uttalelser varierer litt: I andre sammenhenger har Google sagt at satellitter i lav bane kan generere «opptil åtte ganger» mer solkraft, mens Beals oppgir et intervall. Intervallet er det mest presise.
Rett bane betyr at solcellepanelene nesten konstant er utsatt for sollys, uten atmosfære og skyer som demper intensiteten. Med de riktige banene og store nok mengder strøm kan man altså tenke seg et dataknutepunkt hvor strømleveransen er rikelig og kjølingen — på sikt — kan skje ved stråling ut i det kalde verdensrommet.
Visjonen bak er stor. «Fremtidige design av våre satellitter vil hver bære dusinvis av TPU-brikker mens de kretser rundt jorden i klynger», sa Google i en uttalelse til Aviation Week. Klyngene skal nettverkes sammen med laserlenker. Men det er en lang vei derfra til der MVP er nå, og neste steg er allerede planlagt: Ifølge Aviation Week opplyser Google at to nye satellitter skal opp tidlig i 2027 for å validere laserlenker mellom satellitter. Før den demoen virker, er ethvert klyngetankeeksperiment.
Hva Google har bevist — og hva som mangler
Alt Google kan påberope seg før oppskytningen er bakketester.
- Stråling: Google testet Trillium TPUs ved Crocker Nuclear Laboratory ved UC Davis med en protonstråle. Ifølge Google overlevde brikkene en samlet strålingsdose større enn de typisk ville møte i et fem år langt romoppdrag — selskapet beskriver brikkene som holdt seg «remarkably» godt, ifølge Gizmodos gjengivelse.
- Vibrasjoner: Googles ingeniørteam gjennomførte vibrasjonstester langs alle tre aksene, og maskinvaren motsto dem, ifølge Pulse 2.0.
- Termisk vakuum: Kjølingen bruker en kombinasjon av varmerør og radiatorer, ifølge Googles blogginnlegg, sitert av Gizmodo. Denne løsningen er testet i et termisk vakuumkammer, altså en simulering av verdensrommet uten å faktisk være der.
Det neste steget er den tøffeste testen av alle: oppskytningen selv. Google opplyser at raketturen utsetter satellitten for kraftige vibrasjoner og krefter opptil ti ganger jordens tyngdekraft, og at enkeltkomponenter — inkludert selve TPU-brikkene — kan oppleve krefter 50 til 100 ganger tyngdekraften i korte øyeblikk. Og selv om maskinvaren overlever oppskytningen, er det fortsatt et åpent spørsmål om brikkene fungerer i bane: stråling over tid, termisk oppførsel i mikrogravitasjon, og om brikkene tåler faktiske romforhold og ikke bare simulerte.
Alt dette er altså Googles egne påstander om egne brikker. Ingen av testresultatene er uavhengig verifisert.
Konteksten: Google er ikke alene
Suncatcher er ikke det første forsøket på AI-beregning i verdensrommet. Starcloud skjøt allerede en Nvidia H100-GPU i bane i november 2025, ifølge Gizmodo. SpaceX har i år gjort rombasert AI-infrastruktur til en sentral del av sin børsnoteringspitch, ifølge samme kilde. Feltet er dermed i en tidlig, men ikke ensom fase — flere store aktører satser uavhengig på samme grunnleggende tese om at strøm og kjøling er billigere i bane enn på jorden.
For Planet Labs er oppdraget en synlig validering av selskapets satellittplattform i en ny rolle. Aksjen steg 7,57 prosent torsdag og 3,18 prosent i forhandlene før markedspening fredag, ifølge CoinCentral — tall som ikke er uavhengig bekreftet, og som vi ikke skal trekke for langt ut av.
Avstanden fra prototype til datasenter
Tallene taler for seg selv: Én kilowatt mot megawatt-skalaen som en moderne AI-datasenterfabrikk krever. 15 minutters drift mot kontinuerlig kjøring. Fire brikker mot dusinvis per satellitt i Googles framtidige design — som uansett er fremtidig design og ikke noe som finnes i dag. Varmestyringen er spesielt uløst: Google jobber fortsatt med «flere ulike tilnærminger», ifølge sitt eget blogginnlegg.
Kan man forvente et orbitalt datasenter «over natten»? Nei, ifølge Entrepreneur, som skriver at eksperter — uten navn — mener slike anlegg ligger år unna kommersiell levedyktighet. Det er en vag kilde, men den peker i samme retning som det konkrete forløpet: først én maskinvaretest, deretter en laserlenkedemonstrasjon i 2027, og deretter — i beste fall — designarbeid på de faktiske klyngesatellittene.
Så det som faktisk avklares i denne uken er svært konkret, og likevel fundamentalt: om Googles egne brikker i det hele tatt kan fungere i et miljø de aldri er designet for. «Det skal vi finne ut av», sa Pichai. Før det svaret foreligger, er alt annet — solkraft-multiplikatorer, klynger, datasentre i bane — en plan.