Googles TPU er i bane – men prisen krever rundt 1 800 Starship-ferder, ifølge Google
Den 1. oktober 2026 skjøt SpaceX en satellitt med Googles AI-brikker i bane fra Vandenberg i California – ifølge TechCrunch første gangen Google har sendt en av sine egne avanserte brikker til verdensrommet. Samme dag publiserte selskapet en fagfellevurdert versjon av sitt arbeidsnotat om orbitale datasentre, som projiserer lanseringspriser nær 200 dollar per kilo innen 2035 – men forutsetningene er krevende: rundt 1 800 Starship-lanseringer på ti år.
Det som skjedde
Prototyp-satellitten ble skutt opp om bord på en SpaceX Falcon 9 på rideshare-oppdraget Transporter-18 fra Vandenberg Space Force Base i Santa Barbara County, California. Ifølge CNBC åpnet lanseringsvinduet klokken 11.15 lokal tid, oppskytingen gikk uten hendelser, og alle nyttelaster var deployet innen omtrent klokken 13 lokal tid. Ifølge CNBC bekreftet Googles Travis Beals, via en bloggpost, at kontakt med satellitten var etablert og at den drev som forventet.
For Project Suncatcher – et «moonshot»-initiativ Google først avslørte i november 2025 – er dette det første konkrete maskinvaremilepælet, melder CNBC. TechCrunch beskriver oppskytingen som første gang Google har sendt en av sine avanserte brikker til verdensrommet.
Hva som faktisk er i bane
Satellitten er utviklet i samarbeid med satellittselskapet Planet og er omtrent på størrelse med et lite kjøleskap. Den bærer fire av Googles egne TPU-brikker, som til sammen har regnekraften til én server i et datasenter – oppgitt av flere kilder, blant annet Scientific American og Smithsonian Magazine (som siterer New York Times). TechCrunch omtaler brikken i entall, og ingen av kildene i saken er Googles egne dokumenter, så antallsangaven bør leses som gjentatt i flere medier, men ikke primært bekreftet.
Oppdraget er en prøvekjøring, ikke et driftsdøgn: Satellitten skal kjøre Googles Gemini-modeller i økter på 15 minutter om gangen, før brikkene slås av og kjøles ned. Grunnen er fysisk enkel – i vakuum er det vanskelig å kvitte seg med varme, og satellitten bruker spesialiserte radiatorer for å håndtere det. 15-minutterssyklusene finnes for å unngå å overbelaste strøm- og varmestyringssystemene, ifølge TechCrunch og Scientific American.
Arbeidsnotatet som kom samme dag
På lanseringsdagen ga Google også ut en fagfellevurdert versjon av sitt white paper om orbitale datasentre, som skal publiseres i tidsskriftet Joule. TechCrunch beskriver den som en av de mest grundige tilgjengelige analysene av hvordan beregningskapasitet kommer til bane – men tallene er Googles egne projeksjoner, ikke fastslåtte fakta.
Kjerneantakelsen er en læringskurve på omtrent 20 prosent per år, basert på hvor mye nyttelast Falcon 9 har skutt opp. For at lanseringsprisene skal nærme seg 200 dollar per kilo innen 2035, regner Google med at Starship må fly 370 000 tonn nyttelast til bane. Det tilsvarer rundt 1 800 lanseringer over ti år – 180 i året – og det forutsetter at hver ferd kan frakte 200 metriske tonn, ifølge TechCrunchs oppsummering. Googles forfattere understreker selv, ifølge TechCrunch, at dette ikke er en studie av økonomisk gjennomførbarhet, men en projeksjon bygget på en rekke betingede antakelser.
Strålingstestene som måtte gjøres på nytt
Det er ikke bare økonomien som byr på haker. Google måtte gjøre partikkelakseleratortester av brikkene på nytt etter å ha oppdaget at den opprinnelige konfigurasjonen ga brikkene mer skjerming enn de faktisk vil oppleve i bane, ifølge TechCrunch.
De korrigerte resultatene peker i to retninger. Feilraten er beskrevet som svært lav for typisk inferens – det vil si å kjøre ferdige modeller – men problematisk for storskala trening. Google uttrykker ifølge TechCrunch tillit til en levetid på fem år for satellitten. Konklusjonen fra Google er altså at brikkene egner seg til inferens i verdensrommet, men ikke til å trene de store modellene der oppe – i hvert fall ikke med dagens tall.
Veien videre
Den kjøleskapsstore prototypen er bare første steg. Neste år skal en tosatellitt-demo fly med spesialbygde satellitter koblet sammen med laserlenker, ifølge TechCrunch og CNN. I 2027 planlegger Google to satellitter til. Det langsiktige måtet er langt mer ambisiøst: et orbitalt datasenter som et nettverk på 81 satellitter i tett formasjon, som prosesserer parallelt.
Hvorfor det i det hele tatt er aktuelt
Etterspørselssiden er den enkleste delen av regnestykket. Ifølge en rapport fra International Energy Agency, sitert av Scientific American, ventes datasentre å bruke rundt 3 prosent av verdens elektrisitet innen 2030 – omtrent en dobling av dagens andel. Det er bakgrunnen for at selskaper som Google utforsker om deler av beregningen kan flyttes ut av jordens datasentre.
Men avstanden fra én kjøleskapsstor prototyp som kjører Gemini i 15-minuttersøkter, til 81 satellitter i formasjon med tilstrekkelig laserbasert kommunikasjon, er betydelig. Googles egen projeksjon viser hvor krevende prisbanen er: allerede en utvikling mot 200 dollar per kilo innen 2035 forutsetter, ifølge regnestykket, at Starship flyr rundt 180 ganger i året i ti år. Alt i denne saken hviler på sekundærkildenes gjengivelse av Googles materiale, ikke selskapets egne dokumenter, og det finnes foreløpig ingen uavhengig verifikasjon av hverken lanseringsregnestykket eller strålingsresultatene. Den neste milepælen – tosatellitt-demoen med laserlenker – vil vise om kritiske deler av konseptet faktisk fungerer i praksis.