Project Suncatcher i bane: Googles TPU-satellitt skutt opp fra Vandenberg ombord på en Falcon 9
Project Suncatcher ble oppskutt fra Vandenberg torsdag 1. oktober ombord på en SpaceX Falcon 9, med alle nyttelaster deployet innen to timer. Google bekrefter kontakt med satellitten, og publiserte samme dag en fagfellevurdert versjon av whitepaperet om orbitale datasentre. Men alt om driften så langt er selskapets egne utsagn — og de første testresultatene viser en tydelig skillelinje: strålingsfeil ser ut til å være håndterbare for inferens, men problematiske for storskala trening.
Hva som faktisk skjedde
Lanseringsvinduet åpnet kl. 11:15 lokal tid (PT) fra Vandenberg Air Force Base i Santa Barbara County i California, ifølge CNBC med henvisning til SpaceX. Oppskuddet fant sted uten hendelser, og SpaceX fikk deployet alle nyttelastene ombord innen kl. 13 lokal tid samme dag. Scientific American angir oppskuddstidspunktet til omtrent kl. 14:32 EDT, og at satellitten ble plassert i lav jordbane. Raketten var en Falcon 9, og oppdraget var SpaceX sin Transporter-18-misjon — et delt oppskutt der Googles prototyp fløy sammen med blant annet satellitter fra Planet Labs.
Det er dette som skiller denne dispatchen fra den tidligere dekningen: Torsdag 1. oktober 2026 ble planen til Googles «moonshot»-prosjekt, først presentert i november 2025, til en konkret satellitt i bane.
Googles statusrapport — ikke en uavhengig verifisering
Få timer etter oppskuddet skrev Travis Beals, senior direktør for Project Suncatcher, i en bloggpost: «Teamet vårt har bekreftet kontakt med satellitten, og den fungerer som forventet» (CNBC).
Dette er verdt å holde presist: Det er Googles egen statusrapport, fremsatt samme dag som oppskuddet, og ikke noe uavhengig har bekreftet. Ingen reelle målinger fra TPU-ene i bane foreligger ennå — verken om termisk atferd, strålingseffekter eller beregningsytelse. Det eneste som er operativt så langt, er at satellitten svarer.
Beals rammet selv inn prosjektet som et utforskende eksperiment. Ifølge en pressemelding fra Google, sitert av CNN, sa han at den første oppskytingen handler om å se hva som fungerer, identifisere feilpunkter og bruke funnene på fremtidige misjoner (CNN).
Hva prototypen faktisk er
Satellitten er beskjeden i skala. Den bærer fire prosessorer som skal kjøre Googles Gemini-modeller i 15-minutters økter før de må slås av og kjøles ned — en begrensning som skal unngå å overbelaste satellittens strøm- og varmehåndtering (Scientific American, TechCrunch). Maskinvaren er bygget på Planet Labs' standard satellittplattform.
Før Google får lov til å teste TPU-ene, skal Planet ta satellitten i drift og kommisjonere den. Beals kalte prototypen «a very minimal test» — en svært minimal test — for å bekrefte at brikkene i det hele tatt kan kjøre i rommet. Driftsmålet er ett år (NPR via WVXU).
Banen er solsynkron, noe som betyr at solpanelene nesten aldri kommer i skygge. Det fjerner behovet for tunge batterier eller backupstrøm ombord — en av de konstruksjonsmessige fordelene Googles konsept bygger på.
Det første reelle testresultatet: stråling skiller inferens fra trening
Det mest konkrete tekniske funnet så langt kommer ikke fra banen, men fra Googles oppdaterte strålingstesting. Selskapet opplyser i bloggposten at brikkene «held up remarkably well» — klarte seg bemerkelsesverdig bra — i bakketester ved UC Davis, og at dataene indikerer at de tåler mer ioniserende stråling enn de kan forventes å bli utsatt for i løpet av fem år i bane (Scientific American).
Men Beals trakk selv opp skillelinjen mellom bruksområder overfor TechCrunch: «The error rate is very low if you're thinking about typical inference operations, right? Like one in a million» — feilraten er svært lav for typiske inferensoperasjoner, omtrent én på en million, sa han. «On the other hand, it was already problematic for doing, say, some mega-scale training run where you're going to have many thousands of chips running for months» — det var derimot allerede problematisk for en kjempeskalær treningskjøring med mange tusen brikker som skal kjøre i månedsvis (TechCrunch).
Det betyr at selv om Googles egne tall holder, peker strålingsbildet i første omgang mot orbitale datasentre for inferens — ikke for trening av store modeller. Og det gjelder fortsatt på bakkenivå: Ingen av disse ratene er målt i bane.
Googles egen økonomimatematikk
På lanseringsdagen publiserte Google også en fagfellevurdert versjon av sitt whitepaper om orbitale datasentre, som skal trykkes i tidsskriftet Joule. TechCrunch beskriver den som en av de mest grundige analysene som finnes av hvordan beregningskraft kommer til bane — men det er fortsatt selskapets egen analyse, ikke en uavhengig konklusjon.
Kjernen i regnestykket er lanseringskostnadene. Forfatterne argumenterer for at rakettbyggerne har oppnådd en prisreduserende «læringskurve» på omtrent 20 % per år siden Falcon 1 ble skutt opp, og at det er rimelig å forvente lanseringspriser nær 200 dollar per kilo innen 2035. Men det er betinget av noe dramatisk: at Starship flyr omtrent 1 800 oppskytninger over ti år. Uten den lanseringsfrekvensen faller økonomien i konseptet fra hverandre. Til sammenligning er dagens priser per kilo til bane vesentlig høyere, og ingen bærerakett har i dag flyfrekvens i nærheten av det Google regner med.
Hva som gjenstår å bevise
Google planlegger å fortsette forskningen i 2027 med to nye testsatellitter (CNN). Før det finnes det tre åpne spørsmål denne prototypen skal svare på:
Kan TPU-ene kjøre i det hele tatt? Selve testene av prosessorene har ikke startet ennå — Planet skal først kommisjonere satellitten. Alle resultater fra brikkene i bane er fortsatt fremtidige.
Hvordan oppfører brikkene seg over tid? Bakketestene ved UC Davis og feilratene Beals oppgir kommer fra bakketesting. Reell strålingsatferd, termisk oppførsel og ytelsesnedgang over måneder i solsynkron bane er umålt.
Holder økonomien? Joule-artikkelens tall på 200 dollar per kilo og 1 800 Starship-oppskytninger er Googles egne fremskrivninger, basert på en antatt læringskurve som må holde seg i et tiår fremover.
Så lenge de faktiske målingene fra TPU-ene i bane mangler, forblir den sentrale påstanden i Project Suncatcher — at AI-beregning kan drives økonomisk i rommet — et ubesvart spørsmål.