Prosjekt Suncatcher: Google tester om Trillium-brikkene tåler stråling og vakuum i bane
Google kunngjorde torsdag 24. september 2026 at prototypen i prosjektet Suncatcher skal opp i verdensrommet 1. oktober, med fire Trillium-TPU-er ombord. Målet er ikke et datasenter i bane — ennå — men å finne ut om vanlige AI-brikker i det hele tatt tåler rakettoppskyting, stråling og vakuum.
Hva som faktisk skjer 1. oktober
Prototypesatellitten, kalt MVP, skal ifølge The New York Times lastes ombord på en SpaceX Falcon 9 ved Vandenberg Space Force Base i California og skytes opp 1. oktober (People). Oppdraget går som del av Transporter-18, en delt oppskyting der mange satellitter deler samme rakett, og satellitten er utviklet i samarbeid med satellittselskapet Planet Labs (Gizmodo).
Kildene bekrefter bare den planlagte datoen — ingen oppetid for oppskytingen er oppgitt, og det foreligger ikke bekreftelse på at løftet har funnet sted.
Hva prototypen skal teste
Selve hypotesen Google vil avklare er om TPUs, selskapets egne akseleratorbrikker for AI-regnearbeid, fungerer under forholdene i lav bane: de mekaniske kreftene ved oppskyting, kosmisk stråling og utfordringen med å kvitte seg med varme i vakuum, der luft ikke kan brukes til kjøling.
Ifølge Engadget, som henviser til Times reportasje, har MVP fire TPUs med samlet regnekraft omtrent som én enkelt tjener, forsynt med om lag én kilowatt fra solcellepanelene. Satellitten skal svare på enkle AI-forespørsler i omtrent et år før den totalt går i bane i seks år og til slutt brenner opp i atmosfæren (Engadget).
Kjølingen er den tydeligste begrensningen. Engadget beskriver et proprietært system med lag av ledende materiale som leder varmen ut i rommet — men det skal bare fungere i rundt 15 minutter før brikkene må slås av for å kjøle ned. Tallet stammer fra Times dekning, ikke fra Googles egen kunngjøring, og bør leses som et rapportert, ikke bekreftet, strøk: en prototyp som kan jobbe i korte økter, ikke sammenhengende.
Forarbeidet på bakken
Mye av det tekniske grunnlaget er allerede lagt på jorda. Google har tidligere utsatt Trillium-brikkene for en protonstråle ved Crocker Nuclear Laboratory ved UC Davis — mens brikkene samtidig kjørte AI-arbeidsbelastninger, slik at man så hvordan de opptredte under både stråling og last (Gizmodo). Google sier at brikkene overlevde en strålingsdose større enn hva en typisk fem års romferd innebærer.
Verdt å merke seg: Google har ikke kunngjort noen romklassifisert TPU. The Register påpeker at oppdraget bruker eksisterende Trillium-akseleratorer, lett modifisert, og at hele testprogrammet på bakken nettopp skal svare på om det lar seg gjøre (The Register). At vanlige, kommersielle AI-brikker kan sendes ut uten helt spesialbygde varianter, er dels poenget med eksperimentet — og dels en av de store usikkerhetene.
Hvorfor i det hele tatt bane?
Googles begrunnelse handler om energi. «I lav bane har satellittene tilgang til nesten konstant sollys, og genererer opptil åtte ganger mer solkraft enn på jorda», skrev Google i blogginnlegget torsdag (People). Sollys døgnet rundt, uten skyer eller atmosfære, er den sentrale økonomiske forutsetningen for tenkte orbitale datasentre: energien er gratis og uavbrutt, mens motparten på jorda — kjøling, grunneiendom, strømnett — ikke er det.
Åttetallet er imidlertid Googles eget anslag, ikke en uavhengig måling, og det gjelder et teoretisk scenario i skala. Prototypen som skal opp 1. oktober har en strømbudsjett på rundt én kilowatt — altså kraften til én enkelt tjener.
Neste steg: laserkoblinger i 2027
Én satellitt er et elektronikkeksperiment. Et «datasenter i bane» forutsetter at mange satellitter kan koble seg sammen med høy båndbredde. Google planlegger derfor allerede å sende opp to satellitter i 2027 for å teste de høyhastighetslaserne selskapet håper en gang kan koble sammen klynger av satellitter (Gizmodo).
Denne testen er i praksis viktigere enn dagens oppskyting for selve visjonen om orbitale AI-klynger, siden dataflytting mellom satellitter er en av de uløste problemstillingene.
Skepsisen — også internt i Google
Google selv demper forventningene. James Manyika, Googles visepresident for forskning, teknologi og samfunn, sa ifølge Engadget: «Vi forventer, skal vi være helt ærlige, ikke at vi får noe brukbart operativt de nærmeste årene.» Han trakk parallell til selskapets arbeid med selvkjørende biler, som har pågått i 15 år (Engadget).
Brandon Lucia, professor i elektrisk og datateknikk ved Carnegie Mellon University, pekte overfor The New York Times på at skalering er hele utfordringen: «Å ekspandere fra én satellitt til et enormt nettverk av dem som fungerer som et gigantisk datasenter vil ta år og enorme summer.»
Analytikere deler tvilen. Gartner peker på høye oppskytningskostnader, alvorlige kjølingsflaskehalser og forsinkelser i dataoverføringen som de viktigste innsigelsene mot orbitale datasentre (Android Headlines). Gartner-analytiker Bill Ray, som har kommentert prosjektet tidligere i år, gikk lenger og kalte konseptet «peak insanity», ifølge The Register — ordbruk som ikke kan avfeies som nøling, gitt at Google selv ikke forventer noe operativt på flere år.
Konkurrentene venter i kø hos FCC
Prosjektet er lite sammenlignet med hva andre aktører har skissert. Ifølge Cryptopolitans rapportering i februar har SpaceX bedt det amerikanske kommunikasjonsdirektoratet FCC om godkjenning for å skyte opp opptil én million datasenter-satellitter for å trene modeller for xAI. Blue Origin skal ha sendt inn søknad om rundt 52 000 (Cryptopolitan).
Begge søknadene er verserende — ikke godkjent, og langt mindre gjennomført. De viser likevel at ideen om beregning i bane ikke lenger er et tankeeksperiment hos én aktør, men et felt der flere selskaper legger opp til store satellittflåter.
Hva man skal se etter
Det mest konkrete i de kommende ukene er selve oppskytingen: en bekreftelse på at MVP kommer i bane 1. oktober, og deretter hvordan de fire Trillium-brikkene oppfører seg i de første månedene — om de tåler strålingen i praksis, og hvordan 15-minutters-kjølingssyklusen artet seg i drift. Først med tvillingoppskytingen i 2027 får vi derimot svar på det som i størst grad avgjør om orbitale AI-datasentre er realistisk: om satellitter kan kommunisere raskt nok til å regne som én maskin.